Transkriberad uppteckning

Oskoreii va uti i joli . Hu fôr som a svipt. Dei tålde upp ti
tredeve ringskodde hesta i færinn' . De va so kalleg 'n skraml' å
gny: «De tok kassla ' av sauinn' å Strau itt 'u kåm ive «Råsti»
—sossi kalleg kåm 'u dyrandi å skangrandi å kjøyran-
di,» fortålde Gamle-Hæge Straumi; «dei kån å sau att' , itt 'u
rokk Holum i Tveitebø,» fortåld ‘u. Der va ræsli ive fokk a
heil vike fyrr 'u kåm: dei brende brau å krossa 'pive dy ann' ;
dei sopa upp å rudd' av i tuno' . Mi bonni tor' alli ut å hedda
um kvello; so støypte mamme noko dbsa mi ha'i; " kadda dei «pissdåsa». Hu reiste ti me fokk, gamle å unge. Nbttov Austrus høyre koss dei talast me, um dei sill’kji inn take båni 'ass —kåna ha haft sengfær nest'e fyri; men han va so svirp'e ti leggje
stål i vogga. Hu tok 'an Jørund Kvåli i foss-stogdynninn' —«men då fekk eg skjyss!» fortåld"an Jørund —«i same augneblinkjè va eg å Lanjei,» fortåld' 'an. Då kasta 'u o av, av di 'an ræda seg, Jørund, å la ti krossa seg. Hu tok hestann' av stad& å rei dei mest i hel; .um morgonen stoge dei sveitte som sil. So brende dei krut å hesteryggjè å bunde dei me stefansspenila; 'pive dynni ho 'e dei a øks, å 'ni stad å sette dei simunssvipe midt imot. Itt færi sau innat, la'an ti me 'n fess'e, den som vakti 'pive hesten:
«Mare mare minni,
soks å so sinni.
Simunssvipa e inni,»
sa 'an. De va 'kji ko samblake hesta 'u ville have: «Hesta som våre aileis lite, turt' an alli rædast fyri,» sa Gamle-Gunnår Byggland. Men «Frumse hest å flograun i sila» —dei lea 'u alli, koss dei so våre lite. Hu tok me si våninga å hus som dei stoge. Men de skjulde koss 'an sydda: langsydda 'an —«bygde på meii» mi kadde, då sau 'u ti me heile hus. Stuttsydda 'an, vann 'u alli le'e de. Di stuttsydda dei 'er allstødt i dal. Hu la ti me braussruvå. Di stunge dei 'n sigd' e jamt i ruva, ell dei baka små lefsu dei la 'ni der å kvår. Då tok 'u 'kji ko lefsunn' ; hellis reist' u time heile ruvunn'. Hu vippa upp løunn' å sette hestann' i høystaen. Hoskull
Senbm varte so forstøkt' eigbng: «No velte dei upp løa!» ropa 'an
—han va i drykkjelag, Hoskull, å høvde ti glåpe ut glasi.
Ho tappa øl o' konnsta'a, bane breidd' a silkjiplagg ivi å
tappa. Men de sett' a skjyvle i maten: «No hev 'u tappa o' ko
sta' a!» sa dei, fyst maten va våkjen å rokk 'kji ti. So la de
i stål i konnstaen allstødt. Dei krossa øltunnunn' —hu va trått ni
kjeddaro å drakk upp øli å støytte vatn på tunnunn' i staen.
Hu avsøyla jamt der som mann va tekjen av. De gjekk eikv&
furu ti ett-å allstødt, der 'u avsøyla; jamnaste varte der drepi, ell
husi brunne. De va Sigur å Gyro Ryserova som føre færi. Gyro rei å 'n hest'e het Breifot. Sigur rei å Grani:
«Stig å lend, ri å skjengje —Grani ber gutann' båe,» sa 'an —han ha tenkt 'an kunne bere ein ti. Der e a stig ett'o Grani i Hylesta: han steig av Rysta-åsè å på Tå fjødd me Uppsta. Sigur va uteva gåmål'e; han vann alli glåpe; dei lute
hekt' upp augo me messengtrå-kroka. Gyro Ryserova kåm riandi av utlånd6 på a havmerr. Hu ha hesterove. De høvde ti, at 'u fekk 'kji dytt rova unde stakko. Då
va 'u fegji itt dei slog' ut um so fint å sa: «Stytt på silkjivippi
ditt, Gyro!» Men sa dei: «Stytt på rova di, Gyro!» då fnyst' u å fauk
ti; dei såge dei lange flettunn' upp ljåren, av di 'u ha so overs
langt å vent noko hår.
Hu va å vangji stundom å alli fygde færinn' . De va 'n dreng' e
som låg å heiinn' slo. Han ha ete kvellsmaten, drengjen, å lagt seg. Då kom der trju kvendi. Den eine va mykji fælar' ell hine.
Hu gjåre seg so uvand å skjipa å laga ti i buinn' . Me 'u sveiv sossi utive tili, kåm rova fram unda stakko. «Gyro, båni, stytt på rova!» sa 'an. Då fuke dei ti ut ramle'i, adde trju. Hun synte seg eigbng fyr 'n mann i VaU. Han ha ratesjuken, mannen; so helt 'an seg i bass-stogunn' . Å ingjen tor' inn ti o.
Joleptaskvelli kåm kåna 'ass —hu va so uppstråkji 'an alli ha set æ so. «Å e de du som kjem, å alli ha vilt set ti mi!» sa maen —«si du e då kå, ha du då vilt gjårt 'pum,» sa 'an. Men då 'ubøygde sig iv paden, då såg 'an rova unde stakko. «E de du,
Gyro,» sa 'an å kasta noko braumola på ellen. Då tok 'u ut me
same. De e 'kji lengji si 'er livde fokk som ha fygt oskoreiinn' . D
e e'kje hundre år si 'u tok 'an Nåttov Tveit å reiste på Syrtveit fjøddi me o nakjen. Tore Moy fygde i mitt minni. Hu kåm burt joleptaskvelli, ette kvellsmat. Dei leita uti, å dei leitainni. So sette dei manngar' e på æ. Då funne dei æ langt nor å
moè —dei høyre koss 'u gret. Ko vidt 'u ha fari, de visst' u alli, so liti som hu va; men 'u forseggna so grant koss de va laga der dei avsøyla: de va i Rikjè i Vall. De e vandt å vite ko 'an ska tenkje um oskoreii; her e mange døminga. E de noko, e de pure djævelen —de e 'kji liv i de.